Kalmarunionen var en politisk union som ble dannet i 1397 og varte til 1523. Unionen besto av de tre nordiske landene Danmark, Norge og Sverige, og ble opprettet for å styrke samarbeidet mellom landene og motvirke trusler fra andre europeiske makter. Unionen hadde en felles konge og felles utenrikspolitikk, men hver av de tre landene hadde fortsatt sin egen lovgivning og administrasjon.
En av de mest kjente kongene i Kalmarunionen var Erik av Pommern, som ble valgt til konge i 1396. Han var en ambisiøs leder som forsøkte å sentralisere makten i unionen, men møtte motstand fra adelen i de ulike landene. Unionen ble gradvis svekket på grunn av indre stridigheter og ytre trusler, og til slutt brøt den sammen i 1523 da Sverige erklærte seg uavhengig.
Selv om Kalmarunionen ikke varte lenge, hadde den en betydelig innvirkning på de nordiske landene. Unionen bidro til økt handel og kulturell utveksling mellom landene, og den la grunnlaget for senere samarbeid og allianser i regionen. Til tross for sine utfordringer og mangler, er Kalmarunionen et eksempel på hvordan politisk union kan bidra til å styrke samarbeidet mellom ulike nasjoner.